21 Åpningstale Åpningstale Ved Fagforbundets 3 Ordinære Landsmøte 11

21 åpningstale åpningstale ved fagforbundets 3. ordinære landsmøte, 11. november 2013 jan davidsen, forbundsleder kamerater i

21
Åpningstale
Åpningstale ved Fagforbundets 3. ordinære landsmøte, 11. november 2013
Jan Davidsen, forbundsleder
Kamerater
Innenlandske – utenlandske gjester
Delegater
Innledning – krisa i Europa
Velkommen til Fagforbundets tredje ordinære landsmøte.
I løpet av denne dagen skal vi behandle dokumenter om fortid, nåtid og
framtid. Ved åpningen er det naturlig å si noe om det landskapet vi
skal navigere i.
Kamerater.
Det finnes de som sier at fagbevegelsen skal holde seg unna politikk.
Og at politikken i seg selv har blitt avleggs. ”Fremtiden skapes – den
vedtas ikke” er et av slagordene til Fremskrittspartiet.
Det er sjølsagt en ren bløff. Det er politiske vedtak som setter
rammene og styrer samfunnsutviklingen, som både skapte de nordiske
velferdsstatene og som kan bryte dem ned igjen. Og det er politiske
beslutninger som ligger bak den bunnløse fattigdommen vi finner i
andre deler av verden.
Det er i høyeste grad politikk som styrer utviklingen av vårt eget
land framover. På fredag la Siv Jensen fram det første budsjettet til
den nye mørkeblå regjeringen. Når hun ble bedt om å beskrive det
viktigste med budsjettet svarte hun at det ga "større frihet".
Det fikk meg til å tenke. Her er det viktig å være på dekk.
Arbeiderbevegelsen må ikke bare være tunge i sin kritikk av
høyresidens løsninger. Vi må også kunne hvelve en høyere himmel over
vårt prosjekt.
Og nettopp frihet for enkeltmennesket er noe av det viktigste i
venstresidens prosjekt - helt tilbake til den franske revolusjon og
kravet om frihet, likhet og brorskap. Vårt mål om frie, selvstendige
mennesker - trygge sammen i arbeidsliv og hverdagsliv - har blitt
kapret av ytterste høyre som bruker det til å beskrive ti kroner dagen
i skattekutt!
Dette fikk til å tenke på min onkel.
*
Få lov til å betale skatt.
Einar Førde har skrevet godt om frihet til venstre. Det finnes
politiske motstandere - og til og med historikere - som hevder at
arbeiderbevegelsen ikke har vært så opptatt av frihet. At frihet kom
langt ned på vår prioriteringsliste. Etter likhet og solidaritet.
Da må jeg spørre. Tror noen at Marcus Thrane ikke var opptatt av
politisk og individuell frihet, da han satt i fengsel, for å ha
forsøkt å organisere småkårsfolk?
Tror noen at Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl ikke var opptatt av
frihet når de ble kastet i fengsel?
Oppe langs Akerselva her i byen står det minnesmerker over
fyrstikkarbeiderskene, som gikk til arbeidskamp for bedre kår og lønn.
Var ikke de opptatt av frihet?
De fagforeningskamerater som tok opp våpen i kampen mot de tyske
okkupantene - var ikke de frihetskjempere?
Tror noen at de mange titusener som selv i Norge står utenfor
arbeidslivet - at ikke de gjerne vil ha et samfunn der de kan velge
arbeid?
Kjære venner. I fagbevegelsens historie står ikke frihet langt nede på
lista. Friheten er først og størst å lese ut av de gamle sangene og
fanene. Hør Internasjonalens første linje "Opp slaver nu til frihet
frem". Les "Nu dages det brødre, der det heter " Man kveler vår
frihet, beskjærer vårt brød""
Les Frihetens Forpost. Skrevet av Arne Paasche Aasen som forslag til
ny nasjonalsang. Over hele verden står arbeiderbevegelsen fremst i
kampen for frihet der den ikke finnes. I Palestina som vi gjorde det i
Sør Afrika og Chile.
Frihet er et stolt ord. Høyresidens skattekutt er ikke verdige i den
forbindelse.
Dette landsmøtet holdes i en situasjon der ufrihet, økonomisk og
sosial krise herjer i store deler av Europa – ja, i verden.
Arbeidsløsheten i enkelte land i det sørlige Europa, som Hellas og
Spania, nærmer seg nå 30 prosent, mens ungdomsarbeidsløsheten nærmer
seg 60 prosent. Det store flertall av en hel ungdomsgenerasjon får
altså beskjed fra sitt samfunn om at det ikke er bruk for dem – at de
er overflødige.
Stadig flere mennesker i disse landene kastes ut av sine hjem, fordi
de ikke har noen inntekt til å finansiere sitt livsopphold med, og
fordi det sosiale sikkerhetsnettet er i ferd med å rakne.
Suppestasjonene, som ble kjennetegnet på den dype verdenskrisa i
1930-årene, og som vi trodde var historie, har dukket opp igjen i
stort antall. Fattigdommen brer seg, og selvmordsratene er i rask
vekst. Det er selve velferdsstaten som i disse landene er under
avvikling.
Når felleskapet forvitrer - da forsvinner også friheten.
Høyrepartiene definerer ofte frihet som fravær av tvang og
restriksjoner. Men - som de millioner av arbeidsløse i Europa kan
fortelle oss - det er ikke nok å formelt være fri til å gjøre det man
vil. Man må også ha mulighetene og evnen til bruke denne friheten.
Frihet krever rett og slett avansert sosial organisering.
Den mest populistiske delen av høyresiden snakker gjerne om frihet når
de vil fjerne statlige reguleringer, og åpne for proffboksing, segway
og lakrispiper.
Jeg skal ikke bruke tid på det. Men minne om at våre viktigste
friheter som borgere - som ytringsfriheten, retten til å eie vårt eget
hjem, rettssikkerheten - kan bare sikres gjennom nettopp reguleringer
av den sterkestes rett.
Einar Førde ga i 1987 et godt eksempel på forskjellen mellom
høyresidens frihetsbegrep og vårt eget: For litt over 100 år siden
etablerte borgermesteren her i byen en ridesti i Gyldenløwes gate.
Alle som ville kunne fritt mosjonere hestene sine der. Noen av
hushjelpene i strøket hadde kanskje drømmer om å bruke denne friheten
en gang. Men de hadde ikke hest.
På samme måte kunne alle som ville - helt fram til siste krig -
studere ved universitetet. Men alle kunne jo ikke det. For helt fram
til krigen var den eneste støtten staten ga til studenter
"gravferdsbidraget til ubemidlede studenter", der familien ikke kunne
sørge for at den kom seg i jorda. Vi har gjennomført offentlige
ordninger som gir den enkelte evne og mulighet til å velge det hun vil
bruke den formelle friheten til.
Motstykket til frihet ser vi i konsekvensene av den frislupne
finanskapitalen. Det er krisa i en avregulert og løssluppen
kapitalisme vi ser utfolde seg over store deler av det europeiske
kontinent i dag. Markedsliberalistene lovte oss velstand, utvikling,
fremgang, valgfrihet og mangfold da de satte i gang sin offensiv
omkring 1980, med liberalisering, avregulering, privatisering, mer
konkurranse og mer marked – men det vi har fått er økende forskjeller,
økende arbeidsløshet, økende fattigdom, mer ensretting og en
spekulasjonsøkonomi som ikke tar noe hensyn til enkeltmennesker og
samfunn. Det dreier seg ikke om noe annet enn at de rike skal berike
seg selv enda mer. Dette er et inhumant og sosialt bankerott system.
Foreløpig har vi klart oss usedvanlig bra i denne situasjonen her i
landet. De store oljeinntektene har vært gode å ha, men vi har også
tjent på å ha en stor, velfungerende offentlig sektor, som har
stabilisert økonomien og sikret inntekt og gode velferdstjenester til
alle. Dessuten har en sterk fagbevegelse bidratt til å dempe
markedsentusiastene og forsvare våre velferdspolitiske landevinninger.
Dette har skjedd både gjennom fagbevegelsens egne faglige aktivitet og
kamp, men også gjennom organisering, alliansebygging og politisk
mobilisering.
Høyrekreftenes styrker seg
Over hele Europa har vi imidlertid sett at høyrekreftene, også de
ekstreme høyrekreftene, har styrket seg i kjølvannet av krisa. I
enkelte land, som Hellas, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, marsjerer
fascistene i gatene igjen – og gjør livet utrygt særlig for
innvandrere og minoriteter – og i økende grad også for
arbeiderbevegelsens organisasjoner og den politiske venstresida. Vi må
ikke glemme at vi også her i landet for ikke lenge siden fikk merke
denne voldsromantikken og voldsutøvelsen mot arbeiderbevegelsen – fra
det ekstreme høyre, da Anders Behring Breivik kaldblodig gjennomførte
sitt anslag mot våre demokratiske institusjoner og drapene og
lemlestelsene av AUFere på Utøya. Hans styreform var ikke demokrati,
og nettopp for å ramme demokratiet gikk han til angrep på de han anså
som folkestyrets fremste representanter – arbeiderbevegelsens ungdom.
Derfor er det viktig at vi støtter AUF og ungdomsorganisasjonene med
alt det vi kan framover. Vi vet som han – dette er framtida. Vi må gi
vår egen Fagforbundets ungdom de ressursene som trengs for å binde
ungdommen i de politiske ungdomspartiene sammen.
Ny regjering – ny politikk
Vi har nå fått en regjering her i landet som i utgangspunktet mener at
”produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester.
Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og
effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et
gjennomgående element i offentlig virksomhet”, som det heter i deres
politiske plattform. Dette er rene ord for pengene. Fra regjeringens
politiske plattform framgår det også klart, at vi kan vente oss
sterkere sentralisering av det norske samfunnet, omfattende utsalg av
statlig eierskap, dramatisk omlegging av landbruket, samt økende
sosiale forskjeller. I tillegg vil selvfølgelig deres programmessige
skatteletter måtte tas et sted fra, og det skal vi nok få merke
innenfor flere av velferdsstatens kjerneområder.
Den nye regjeringen er imidlertid en mindretallsregjering, som er
avhengig av støtte fra andre partier. I utgangspunktet er det Venstre
og KrF som er regjeringens støttepartier. Dette kan bidra til å dempe
noen av de mest vidtgående forslagene. På våre viktigste områder –
velferd og arbeidsliv – er det særlig KrF som kan holde tilbake på en
del områder. Regjeringen trenger imidlertid støtte fra kun ett av de
to partiene for å få flertall. Vi kan derfor ikke se bort fra at de to
støttepartiene kan skille lag, og at Venstre dermed kan få en mer
sentral rolle som støtteparti for de mest vidtgående endringene innen
arbeidslivet. Det er bare å gjøre seg klar!
Arbeidslivet
På område etter område utfordrer denne regjeringen våre verdier – ja,
selve kjernen i en solidarisk velferdsstat. I åtte år har vi hatt en
regjering som har møtt utfordringene i det nye arbeidslivet med de
grep vi har bedt om. På arbeidslivsområdet varsler den nye regjeringen
en svekking av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, samt at
det skal bli enklere å bruke midlertidig ansatte. De prøver å skyve
arbeidstakerne og de funksjonshemmede foran seg som begrunnelse for
disse angrepene på Arbeidsmiljøloven, ved å hevde at det er deres
ønsker om en jobb å gå til samt mer fleksibilitet som ligger bak. Den
fleksibilitet arbeidstakerne vil ha, er imidlertid noe helt annet enn
det regjeringen nå foreslår, nemlig å gi arbeidsgiverne større makt
over når vi arbeider, hvor lenge vi arbeider, når vi får kompensert
for overtid, og hvordan totalarbeidstiden beregnes. Funksjonshemmedes
Fellesorganisasjon har selv avvist å bli brukt som argument for økt
midlertidighet. Disse forslagene fra regjeringen representerer derfor
ingen ting annet enn en innfrielse av krav NHO, Virke og andre
arbeidsgiverorganisasjoner har kjempet for i årevis. Vil de vite hva
arbeidstakerne ønsker av arbeidstidsreformer, ja, så får de søke råd
hos arbeidstakernes organisasjoner – men det har de ikke gjort,
snarere tvert imot!
Det er fagbevegelsen som har kjempet fram det lov- og avtaleverk vi
har i dag, og som gir oss de faglige rettighetene, lønns- og
arbeidsvilkårene vi har oppnådd. Dette har vi gjort på flere måter –
ved bruk av både lov- og avtaleveien. Det er fag- og
arbeiderbevegelsens samlede styrke, altså både den faglige og den
politiske kampen, som har vært avgjørende. Det betyr imidlertid også,
at dersom den politiske veien snevres inn, dersom utviklingen av
lovverket innen arbeidslivet snus og brukes mot oss, ja, så har vi
alternativer. Da får vi satse på å sikre og utvikle våre rettigheter
og vårt vern mot å bli utnyttet i arbeidslivet gjennom
forhandlingsveien. Der har vi våre lovfestede og demokratiske
kampmidler, så vi er ikke maktesløse. Det er ikke sånn at vi står og
tripper og lengter etter å komme oss ut i streiker og aksjoner, men
blir vi utfordret, så er vi beredt til å bruke våre kampmidler – så
får de ta ansvaret, de som eventuelt provoserer det fram.
Det er behov for en ny arbeidslivspolitikk. Som bygger på hele, faste
stillinger. Med kompetanseutvikling for alle – uansett
formalkompetanse i bånn. Et arbeidsliv som gir alle reell mulighet for
å stå lengre i arbeid. Som også inkluderer det flerkulturelle og alle
de som ikke slipper til i dag.
Der vi legger bort NPM og gir tillit til de som faktisk utfører
jobben. I det arbeidet skal vi stå fremst.
Offentlig sektor
Høyre/FrP-regjeringen varsler omfattende privatisering innen alle
kjerneområdene i velferdsstaten – både innen skole, barnevern, omsorg,
helse og infrastruktur. En uke etter valgdagen kunne Finansavisen
fortelle om noen som allerede en stund har forberedt seg på borgerlig
valgseier. I det stille har et knippe finanskjendiser kjøpt seg inn i
Unicare, en av Oslos største private aktører innen omsorg. Under
kodenavnet "Project Care" har Icon Capital, med flere av de mest
kjente investorene i Norge kommet inn på det avisa kaller "det
lukurative markedet for pleie og omsorgstjenester i Oslo". De ser
sikkert det man har erfart i vårt naboland – investering i
skattefinansiert helse, skole og omsorg gir nesten dobbelt så stor
avkastning på investeringen som næringslivet for øvrig. Unicare driver
nå blant annet Ammerudlunden Sykehjem, der Adecco Helse-skandalen
førte til at kommunen måtte overta. Men anført av KrF i Oslo ble
sykehjemmet – på tross av store protester fra de ansatte – igjen
dumpet på anbud. I sommer kunne vi lese i Aftenposten hvordan
sykehjemmet nå drives ut fra prinsippet om at de ansatte er
"ressurseffektive inntektskunstnere" med ansvar for "å skape
kundeverdi". Høyre har sin plan om å bruke ubegrenset med offentlige
midler til åpne hele sykehussektoren for disse og andre selskap.
Partiets forslag går lenger enn noe annet land har gjort, også
svenskene. De mest fremtredende ekspertene på både på sykehus og
offentlig forvaltning er enige om at denne modellen er en oppskrift på
økte forskjeller og sløsing med ressurser.
Pål Gulbrandsen, professor i helsetjenesteforskning ved Universitetet
i Oslo, beskriver hvordan det første som vil skje er en katastrofal
flukt av fagfolk fra offentlige til private sykehus, på grunn av
lønns- og arbeidsforhold. I tillegg vil det bli dyrt. Og det kommer
til å skape en ytterligere vekst i byråkratiet. En slik vekst vil være
nødvendig for å sikre kvaliteten på helsetjenesten og at pengene går
til det de skal. Høyresiden pleier å si at de vil fjerne unødig
byråkrati, men et slikt system kommer til å forsterke det.
Vi støter også på frihetsbegrepet i denne sammenheng. Valgfrihet,
kaller høyresiden det. Men det må da bety at det står tomme rom på
sykehjemmene, ledige leger på sykehus rundt om kring, ledige plasser i
barnehager over hele kommunen – som bare venter på å bli valgt av
noen. Det er svært lite rasjonelt, slik kommer det ikke til å bli.
Valgfriheten og de ledige ressursene blir for de som kan betale for
det.
Skolen er et av områdene de nå igjen vil åpne for kommersielle
investorer. Høyresida rakk så vidt å slippe noen av dem til før de
måtte forlate regjeringskontorene til fordel for de rødgrønne i 2005,
og de få som slapp til har ikke akkurat overbevist oss om at dette er
veien å gå. Fra Sverige, der de kommersielle aktørene har drevet
lenger, har skandalene stått i kø, og millioner på millioner av den
offentlige finansieringen er hentet ut av eierne og i stor grad
overført til skatteparadis. Hva i all verden er det som gjør at noen
kan tro at profesjonelle finansielle investorer skal ha andre
interesser i å investere i de offentlige tjenestene enn å skaffe
høyest mulig avkastning av sine investeringer? Det er tross alt det
som er formålet med disse selskapene.
Fordeling
Et tredje hovedområde vi utfordres på, er fordelingspolitikken.
Fattigdom finnes i velstående Norge. 100.000 barn er fattige, fordi
deres foreldre er fattige. Vi vet hva det betyr ikke å kunne delta i
aktiviteter som er helt vanlige for det store flertall i vårt samfunn.
Vi vet mer enn nok hva dette betyr for menneskers, og ikke minst
barns, selvbilde, deres egenverd og deres selvtillit. Vi vet hva
utstøting, nedverdigelse og stadige ydmykelser kan føre til av
personlige og sosiale problemer senere. Vi vet nok til å si at dette
er en utålelig og uverdig situasjon som krever handling. Medlemmene
forventer at vi står fremst i kampen mot skjev fordeling.
Mens dette fattigdomsproblemet vedvarer, øker imidlertid forskjellene
mellom topp og bunn i samfunnet. Milliardærene beriker seg mer enn
noen gang, og de øker i antall. Dette er to sider av samme sak.
Fattigdomsproblemet og forskjellsutviklingen kan ikke løses uten at vi
foretar en omfattende omfordeling av verdiene i dette samfunnet –
ovenfra og ned. Å hjelpe flest mulig til å skaffe seg lønnet arbeid er
en vesentlig del av dette, men det er ikke alt. Det finnes mennesker
som sliter med problemer som gjør dette vanskelig.
Arbeidslinjepolitikken er viktig i den grad den hjelper folk inn i
arbeidslivet, men den har fått noen stadig mer usmakelig sider som vi
trenger å ta et oppgjør med.
Vi trenger ikke mer av den borgerlige moralismen fra slutten av
1800-tallet, der sosiale problemer, arbeidsløshet og utstøting fra
arbeidslivet omgjøres fra å være et samfunnsmessig til å bli et
individuelt problem.
Næringspolitikk – sentrum/periferi
En fjerde hovedutfordring for oss er næringspolitikken og dette å ta
hele landet i bruk. Det betyr også å ta et oppgjør med
finansspekulasjon og finanskapitalens økende makt i samfunnet.
Finanskrisa, som nesten førte til sammenbrudd i den kapitalistiske
verdensøkonomien i 2008, og som kun ble reddet ved at regjeringer grep
inn med massive redningsoperasjoner – i stor grad med penger de ikke
hadde, ga oss alle et varsel. Det ble avslørt massive lovbrudd fra
spekulantenes side, inkludert i flere av de store bankene. Hele
nasjonaløkonomier ble omgjort til spillekasinoer av en del av disse
kyniske og oppblåste spekulantene, slik vi blant annet så det utfolde
seg på Island.
Mens oljeinntektene renner inn i statskassa vår , bør vi bruke tida
til å tenke på hva vi skal leve av framover. Det betyr en aktiv stat
som styrer næringspolitikken. Vi tror ikke at den usynlige hånd vil
sikre framtidsnæringene. Fagforbundet ønsker at staten skal ta
ansvaret for å utvikle næringer som kan ta over når oljen og gassen
forsvinner.
Der vi bygger videre på det som alltid har vært bærebjelken i norsk
økonomi, evnen til å bruke naturressursene for å skape grunnlag for
bosetning og produksjon i hele vårt langstrakte land. Om det så har
vært fisken, fossene eller oljen, naturressurser har alltid vært
fundamentet for arbeid og velstand.
Det var framsynte folk, de som bestemte at fossefallene skulle komme
tilbake i offentlig eie gjennom hjemfallsretten. De var framsynte, de
som bestemte seg for å bygge opp et norsk oljeselskap og dermed skapte
grunnlaget for all leverandørindustrien rundt den. De har bidratt til
å skape enorme verdier og titusenvis av arbeidsplasser i Norge.
Så framsynte må vi også være, når vi utvikler framtidas næringer. Og
når vi bygger framtidas infrastruktur. Hensynet til både miljø og
næringsliv sier oss at framtida går på skinner, bokstavelig talt, slik
flere av parolene her tar til orde for. Energipolitikken må også
rettes inn mot verdiskaping her i landet – i hele landet. Vi kan ikke
diskriminere verken folk eller næringsliv i noen deler av landet.
Vi trenger sterke, befolkningsnære, demokratiske lokalsamfunn for å
lykkes i dette. Jeg vil derfor advare mot den massive sentraliseringen
som nå åpenbart ønskes gjennomført av sterke krefter i dette
samfunnet, gjennom en omfattende sentralisering av offentlige
institusjoner, som politiet, samt gjennom en tvangsmessig sammenslåing
av kommuner. Vi får nå stadig flere advarende rapporter om effektene
av den storstilte tvangssammenslåingen av kommuner som for ikke så
lenge siden ble gjennomført i vårt naboland i sør, Danmark. Et av
resultatene var en økende politisk likegyldighet, der deltakelsen i
lokalvalg har rast og ved siste kommunevalg var lavere enn på 35 år.
Vi feirer mange jubileer i dette landet – over diktere og grunnlov
osv. Men et som ikke ble feiret var 175 års jubileet for
formannskapslovene i fjor. Som ga grunnlaget for et folkestyre bygd
nedenfra. Her ble grunnlaget for blandingsøkonomien og arbeidsdelingen
mellom stat og kommune lagt. Nå kommer den nye regjeringen med forsøk
på å endre dette ovenfra. Det er ikke noe folkekrav om massiv sanering
av kommunestrukturen i Norge, snarere tvert i mot. Storparten av så
vel befolkningen som lokalpolitikere ser nytten av den nærheten som
eksisterer mellom styrende og styrte i våre lokalsamfunn. Det er ingen
ting som hindrer sammenslåing av kommuner der befolkningen og
politikerne ønsker det. Det er avdemokratiseringen av spørsmålet
gjennom sentral tvang som er avgjørende. Dersom Høyre og Frp prøver å
tre dette ned over hodene på folk vil de møte motstand.
Miljø/klima
Det femte og siste av de hovedområdene vi utfordres på, gjelder klima-
og miljøpolitikken.
Problemet dreier seg kort og godt om at vi bruker for mye fossilt
brennstoff, at dette i neste omgagn produserer de såkalte
drivhusgassene, først og fremst CO2, og at disse fører til global
oppvarming. Ekspertene sier at vi må holde denne oppvarmingen under
1,5-2,0 grader Celsius for å hindre katastrofale virkninger – i form
av flom, tørke og andre ekstreme værforhold, samt issmelting og opptil
flere meters stigning av havnivået.
Jeg skal ikke plage dere med mange tørre tall. Jeg vil imidlertid
minne dere om at selv Verdensbanken – ikke akkurat noen radikal
samfunnsinstitusjon – har konkludert med at vi nå er på vei mot 4
graders oppvarming av kloden. Det internasjonale energibyrået – heller
ikke det kjent som noen radikal protestgruppe, mener Verdensbanken er
for optimistisk, og at vi snarere er på vei mot 6 graders oppvarming,
”med katastrofale konsekvenser for oss alle”. Den femte rapporten vi
nylig fikk fra FNs Klimapanel understreket også at utviklingen er mer
og mer dramatisk – og at det ikke lenger er noen tvil om årsakene
eller hvilken vei det går.
Den globale oppvarmingen er ikke en mulighet vi kan stå overfor i
framtida. Den er allerede i gang, og vi har til nå sett alt for mange
destruktive resultater – der tusenvis av mennesker har mistet
arbeidsplassene sine, livsgrunnlaget sitt, hjemmene sine, ja, mange
også livene sine. Da må vi samtidig huske, at det vi har sett til nå,
er resultat av en temperaturøkning på under en grad. Hva tror dere da
resultatet vil bli av 4, enn si 6, graders oppvarming? Forskerne har
for så vidt allerede fortalt oss det – nemlig katastrofale effekter
for hele menneskeheten.
Slik kan vi ikke fortsette. Men dersom vi lar oss overvelde av
utfordringene er veien kort til apati og handlingslammelse. Gjennom
historien har vi sett at folk er i stand til å organisere seg og
handle. Og at den kollektive fornuft kan overvinne selv de sterkeste
motkrefter.
Dette vil kreve omfattende samfunnsmessige omstillinger, og disse må,
slik en samlet internasjonal fagbevegelse krever, være rettferdige –
både mellom land og mellom samfunnsgrupper. Da kan imidlertid ikke
dette overlates til markedet, til oljeselskapene eller til motvillige
regjeringer, som nå spiller høyt med vår framtid som innsats. Det
trengs åpenbart en folkelig mobilisering for å kunne gjennomføre de
nødvendige omstillingene. Skal vi oppnå det, må vi selv, en samlet
fagbevegelse, ta et hovedansvar.
Miljøbevegelsen blir en viktig alliansepartner i denne kampen. For oss
i fagbevegelsen blir det viktig å sikre at det sosiale perspektivet
blir den del av det. Vi har perspektivet, vi har evnen til å forene de
sosiale og de miljømessige hensynene, og vi har styrken, dersom vi vil
bruke den.
Å kaste oss sterkere inn i klima- og miljøkampen betyr imidlertid ikke
at vi må legge til side alt det andre vi driver med, og som gjennom
hele vår historie har vært vår hovedoppgave. Den kampen vi allerede
fører – mot privatisering, mot markedsorientering, mot angrepene på
faglige rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår har aldri vært viktigere
enn nå. Mitt poeng er at kampen for velferd og offentlige tjenester
blir avgjørende også for å holde utslippene av klimagasser nede og for
å beskytte oss mot mer ekstreme værforhold, som nettopp krever en
sterk offentlig sektor. Sånn sett gir klimatrusselen oss enda flere og
sterkere argumenter for den kampen vi allerede fører for demokrati,
økt politisk styring og gode offentlige tjenester.
Alliansebygging
I Fagforbundet har vi innsett at dersom vi skal bevege samfunnet i vår
retning må vi dytte sjøl.
Vi kan ikke vente på at andre skal gjøre jobben, og finne ut hvem vi
skal heie mest på.
Likevel klarer vi ikke dette alene. Det må i tillegg omfattende
alliansebygging til for at vi skal kunne mønstre tilstrekkelige
krefter til å oppnå våre mål. Skal vi bygge allianser, må vi forholde
oss til de viktigste konfliktlinjene i samfunnet – innen arbeidslivet,
i organiseringen av det offentlige, i næringsutviklingen, innen
fordelingspolitikken, i forholdet mellom sentrum og periferi – og i
klimapolitikken.
Det betyr for det første at vi må sikre enheten og alliansene innad i
fagbevegelsen. I de krafttakene som nå vil komme med den nye, sterkt
høyreorienterte og markedsliberale regjeringen, må vi ikke la oss
splitte – mellom offentlig og privat, mellom industri og
tjenesteyting, samt mellom LO og Unio (og YS der det er mulig).
For det andre må vi bygge allianser mellom alle dem som representerer
de produktive krefter i vårt samfunn, altså mellom fagbevegelse og
bonde- og fiskerorganisasjonene, samt med de krefter som ønsker å
satse på langsiktige investeringer for arbeidsplasser og verdiskaping,
i motsetning til kortsiktig finansinvestering og spekulasjon.
For det tredje må vi bygge allianser med alle dem som vil forsvare et
levende lokaldemokrati og aktive lokalsamfunn, slike som
Lokalsamfunnsforeningen, kommuner og lokale aksjoner som kjemper for
et desentralisert tjenestetilbud. I tillegg finnes det en rekke andre
interesseorganisasjoner vi kan finne felles interesser med – blant
brukere av offentlige tjenester, blant ungdommelige nettverk og
organisasjoner som arbeider for økt rettferdighet både nasjonalt og
internasjonalt.
Høyresiden har sine allianser, nasjonalt og internasjonalt. Der de
søker å påvirke samfunnsdebatten - på både kort og lang sikt. Fra
Sverige kjenner vi Timbro - i Norge har man sitt Civita - der det
brukes flere titalls millioner for å jobbe strategisk med påvirkning.
Valgseieren i høst var en viktig seier for disse strategene, men bare
en begynnelse. Det er i årene framover kampen om Norges ”folkesjel”
vil stå.
Som landets største forbund vil Fagforbundet selvsagt bidra til at den
ideologiske offensiven fra høyre får et kraftfullt og målrettet
motsvar. Vårt viktigste mottrekk er organisering og aktive lokalledd,
samt utrettelig innsats i faglige og politiske sammenhenger for
medlemmenes beste og viktige samfunnsverdier. Men vi skal også være en
kraft i den bredere idédebatten, slik arbeiderbevegelsen alltid har
vært, og som vi har stolte tradisjoner fra. Vår styrke er at vi kan
forene kraftfulle ideer med kraftfull organisering.
Derfor skal vi selvfølgelig fortsette vårt arbeid med å støtte opp om
gode krefter og miljøer som hjelper oss i dette. Det gjør vi fordi
idekampen, kampen om virkelighetsforståelsen, analysene av
sammenhenger, årsaker og drivkrefter i vårt samfunn er avgjørende
viktig.
Når høyresiden pynter seg med frihetsbegrepet er det et bevis på det.
For dem er frihet stort sett friheten til å tjene penger. Det
viktigste virkemiddelet blir en såkalt dynamisk skattepolitikk.
Hovedtanken er at de rike ikke arbeider nok fordi de tjener for lite
på det, mens de fattige arbeider for lite fordi de får for mye penger.
Men disse insentivene som Siv Jensen og Erna Solberg snakker så mye om
er ikke insentiv for å få slutt på nedhoggingen av regnskog i
Sør-Amerika. Det er ikke insentiv for å gi eldre den omsorg og pleie
de trenger, ikke insentiv for å beskytte barn mot omsorgssvikt, ikke
insentiv for å skape et samfunn fritt for rasism, ikke insentiv for å
skaffe unge et rimelig sted å bo. Friheten til å tjene penger har lite
å gjøre med de tusenvis av aktiviteter og gjøremål som for vanlige
mennesker betyr mest. Det som for oss betyr mest for å skape
forskjellen mellom en hverdag i frihet og trivsel og en daglig
maktesløshet. Der er høyresidens frihet helt utilstrekkelig.
Avslutning
Etter åtte år med rødgrønn regjering er det uvant å forholde seg til
statsråder fra Høyre og Fremskrittspartiet. Men Fagforbundet har like
mange medlemmer etter valget som vi hadde før. Det er derfra vår makt
kommer.
Som bevegelse har vi overlevd Bondevik både I og II. Vi kom tilbake
etter Syse og Willoch. Det er omtrent 100 år siden vi sist hadde en
statsminister fra Bergen. I dag har alle glemt Wollert Konow. Men
fagbevegelsen består.
Våre forfedre visste at det ikke er nok med visjoner. Derfor
organiserte de seg, faglig og politisk, for å finne de operative
grepene som skal gi folk en bedre hverdag. Her og nå og i årene
framover.
De siste månedene har vi fått se at det er mye som enda må gjøres, og
at kamper vi trodde vi hadde vunnet må kjempes på ny. Et anstendig
arbeidsliv er ingen selvfølge, det må forsvares for å bevares.
Vår oppgave er ikke bare å avvise og bekjempe den usosiale politikken
og det markedssamfunnet de blåblå og deres rike støttespillere
åpenbart vil ha. I enda større grad enn før må vi klargjøre våre egne
modeller, og hvilket samfunn vi vil ha. Disse alternativene må ha i
seg svar på de problemene folk møter i hverdagen. Vi har allerede en
rekke alternativer, vi har en annen visjon for dette samfunnet. Vi har
velprøvde modeller for hvordan vi kan organisere våre
velferdstjenester og vårt samfunn slik at fellesskap, solidaritet og
kvalitet settes i sentrum, slik vi blant annet har utviklet gjennom
vår modellkommunemetodikk.
Fagbevegelsen må nå, som før, ta et bredt samfunnsmessig ansvar. Det
er vi som må danne frontlinjen i kampen for framtiden, og vi må få med
oss alle gode krefter i brede allianser for å fremme en slik
utvikling.
En viktig effekt av den blåblå valgseieren er at vi sannsynligvis også
vil møte mer aggressive og ambisiøse arbeidsgiverorganisasjoner. Bygg
derfor sterke fagforeninger, rust dere til den politisk-ideologiske
idékampen. Det er vi som representerer anstendigheten,
fellesskapsløsningene og solidariteten i dette samfunnet – til sammen
et uslåelig konsept.
Kampen om samfunnsretningen står hele tiden, gjennom de små skrittene
og valgene vi tar hver dag.
Vi kan slå fast at sakene vi i arbeiderbevegelsen har sloss for
fortsatt er like viktige.
At selv om truslene mot velferd, arbeidstakerrettigheter og trygghet
antar nye former, er vi klar til å møte dem.
At morgendagens utfordringer for Norge ikke løses med politikk fra
gamle Reagan og Thatcher.
Men med løsninger for morgendagen. Tro på framtida. Og verdier vi
alltid har hatt med oss. Frihet - likhet og solidaritet!
Takk for oppmerksomheten og godt landsmøte!