Retningslinjer For Immunisering Mot Hepatitt A Og B Som

retningslinjer for immunisering mot hepatitt a og b som refunderes av folketrygden. gitt av sosial- og helsedepartementet 19.mai 2000

Retningslinjer for immunisering mot hepatitt A og B
som refunderes av folketrygden.
Gitt av Sosial- og helsedepartementet 19.mai 2000
Innledning
I forbindelse med at det er vedtatt endringer i forskrift om stønad
til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk
utstyr, gir Sosial- og helsedeparte­mentet retningslinjer for
immunisering mot hepatitt A og B. Retningslinjene erstatter
retnings­linjene gitt 14. juni 1996 i rundskriv I-18/96
"Retningslinjer for immunisering mot hepatitt B".
Retningslinjene inneholder en generell orientering om
laboratorie­diagnostikk av hepatitt A og B, hvilke grupper som bør
undersøkes før eventuell vaksinasjon, og hvilke grupper som bør tilbys
vaksine og post­eksponeringstiltak. Rekvirering av vaksine og
immunglobulin er nærmere omtalt.
Retningslinjene omfatter ikke immunisering for beskyttelse under
utøvelse av yrket (med unntak av posteksponeringsimmunisering og
immunisering under utbrudd). Det henvises til forskrift om vern av
arbeidstakere mot farer ved arbeid med biologiske faktorer og annet
arbeidsmiljøregelverk. Folketrygden refunderer ikke utgiftene til slik
vaksinasjon.
Retningslinjene omfatter ikke immunisering for beskyttelse på reiser.
Folketrygden refunderer ikke utgiftene til slik vaksinasjon.
For nærmere omtale av smittevern mot hepatitt A og B, inkludert
immunisering, henvises det til Statens institutt for folkehelses
Smittevernhåndbok for kommune­helsetjenesten, Veiledning om
vaksinasjon og MSIS-rapport.
Ordliste
I disse retningslinjene har de følgende begrep den angitte betydning:
Anti-HAV: Antistoff mot hepatitt A-virus.
Anti-HAV IgG: Vedvarende antistoffer mot hepatitt A-virus. Dannes
etter infek­sjon og aktiv immunisering og indikerer langvarig
immunitet.
Anti-HAV IgM: Akutt-antistoff mot hepatitt A-virus. Er tilstede fra
symptomdebut og inntil 6 måneder etter infeksjonen.
Anti-HBs: Antistoff mot hepatitt B-overflateantigen. Dannes etter
gjen­nomgått infeksjon og etter vaksina­sjon og indikerer langvarig
immunitet. Kan også tilføres passivt (intra­uterint eller som hepatitt
B-immun­globulin).
Anti-HBc: Antistoff mot hepatitt B-kjerneantigen. Dannes etter alle
infeksjoner, men ikke etter vaksinasjon.
HBsAg: Hepatitt B-overflateantigen. Personer med HBsAg er
smitte­førende.
HBV-DNA: Hepatitt B virus-DNA (nukleinsyre). Personer med HBV-DNA er
smitteførende.
Eksponering: Hendelse som kan føre til smitte med det aktuelle virus.
Immunisering: Det å gjøre noen beskyttet mot hepatitt A eller B
gjennom vaksinasjon (aktiv immunise­ring) eller tilførsel av
antistoffer (passiv immunise­ring).
Kroniske smittebærere: Personer som er bærere av hepatitt B-virus som
vist med positiv test for HBsAg (eller HBV-DNA) i mer enn 6 måneder.
Lavendemiske land
for hepatitt B Land med lav forekomst av hepatitt B, for tiden:
Norden, Storbritan­nia, Irland, Belgia, Nederland, Luxembourg,
Frank­rike, Sveits, Tysk­land, Østerrike, USA, Cana­da, New Zealand og
Australi­a.
Hepatitt A
I Innledning
Hepatitt A-virus replikeres i leveren og skilles ut i avføringen.
Viruset smitter hovedsaklig fekal-oralt indirekte via hender eller
næringsmidler. Viruset kan også smitte via blod, som ved felles bruk
av sprøyter og kanyler. Inkuba­sjonstiden er 15-50 dager,
gjennomsnittlig 28. Virusmengden er høyest de to siste ukene før
sykdommen bryter ut.
Hepatitt A forebygges på tre måter. For det første får personer med
sykdommen personlig smittevernveiledning slik at de ikke sprer
smitten. For det andre bidrar god vann- og næringsmiddelhygiene til at
næringsmidler ikke forurenses av human feces. For det tredje beskytter
man de særlig smitteutsatte gjennom immunise­ring.
Nedenfor gis retningslinjer for hvem som bør tilbys slik immunisering
før eller etter eksponering. Videre beskrives rutiner for rekvirering
og betaling av vaksine og humant normalt immunglobulin. Andre
forholdsregler mot hepatitt A-smitte omtales ikke.
II Preeksponeringsimmunisering
Til preeksponeringsimmunisering brukes vanligvis vaksinasjon (aktiv
immunise­ring). Hepatitt A-vaksinen inneholder inaktivert hepatitt
A-virus. Dosestørrelser og anbefalt vaksinasjonsregime oppgis i
pakningsvedlegget. Etter grunnvaksinasjon varer beskyttelsen antakelig
minst tjue år.
Serologisk testing før vaksinasjon
Vaksinering av immune personer øker ikke risikoen for bivirknin­ger.
Serologisk testing før vaksinasjon er derfor aldri påkrevet, men slik
testing kan spare unødvendig vaksinasjon av immune personer. Her blir
det en avveining mellom utgiftene til vaksinasjon og utgiftene til
testing, og denne avveiningen avgjøres av sannsynligheten for at
personen allerede er immun. Dersom man forventer dårlig medvirkning av
pasienten, kan man ta blodprøve til serologisk testing samtidig som
man setter første dose.
I tabell 1 er de gruppene som vanligvis bør testes før vaksinasjon,
spesielt merket. Dersom serologisk testing før vaksinasjon er aktuelt,
rekvireres analyse for anti-HAV.
Målgrupper for vaksinasjon
Insidensen av hepatitt A er til vanlig lav i Norge. Hepatitt
A-vaksinen skal bare tilbys personer som er særlig utsatt for smitte.
Valget av gruppene som tilbys vaksine, bygger på kunnskap om virusets
smittemåter, utbredelsen av hepatitt A i Norge og mulighetene for å
bli eksponert.
Tabell 1. Målgrupper for hepatitt A-vaksinasjon.  betyr at personene
vanligvis bør testes før vaksinasjon (se ovenfor). (Bokstavkodene
overensstemmer med liknende grupper for hepatitt B-vaksinasjon.)
B Særlig smitteutsatte personer
 Stoffmisbrukere
D Personer med visse sykdommer eller -tilstander som gjør dem mer
utsatt for hepatitt A eller dens konsekvenser
 Pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig
krever behandling med blod eller blodprodukter
 Pasienter som har kronisk leversykdom
F Særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge
 Særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge. Målgruppen for
vaksinasjon bestemmes av smittevernansvarlig kommunelege i samarbeid
med Folkehelsa
Serologisk testing etter vaksinasjon
Ettersom praktisk talt alle vaksinerte blir immune, er det ikke
indisert med serologisk testing etter vaksinasjon.
Rekvirering og betaling
Vaksine til preeksponeringsimmunisering av gruppene ovenfor rekvireres
av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere
vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med
retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark
og må inneholde indikasjonsangivelse eller bokstav for målgruppe,
henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse. I noen
situasjoner ønsker legen å vaksinere en pasient umiddelbart uten å
måtte vente på forsendelsen fra Folkehelsa. Etter at indikasjonen er
avklart med Folkehelsa kan man da benytte vaksiner som tidligere er
rekvirert til andre pasienter og så etterfylle disse med vaksiner som
rekvireres til den siste pasienten.
Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning
av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, §
4.
For personer i målgruppe B og D hvor det er indisert med både hepatitt
A- og hepatitt B-vaksinasjon kan den kombinerte hepatitt A+B-vaksinen
være et alternativ.
III Posteksponeringsimmunisering
Til posteksponeringsimmunisering brukes humant normalt immun­globulin
(HNIG) med tilstrekkelig titer av hepatitt A-antistoff (passiv
immunise­ring). Det er foreløpig uklart om hepatitt A-vaksine kan gi
beskyttelse etter eksponering. HNIG inneholder konsentrerte
immunglobuliner, herunder anti-HAV, som er fremstilt av humant plasma.
HNIG brukes til profylakse mot infeksjon etter eksponering.
Dose­størrelser oppgis i pakningsvedlegget.
Eksponering
Med eksponering menes en hendelse som kan føre til smitte. Følgende
forutset­ninger må være oppfylt for at en hendelse kan føre til
hepatitt A-smitte:
Virus er til stede
• Smittekilden må ha hepatitt A. Dette kan bekreftes med anti-HAV IgM.
• Eksponeringen må ha skjedd mens kilden var smitteførende.
Viruset har en smittevei og inngangsport
• Det har vært mulighet for oral eksponering for avføring, eventuelt
via mat, vann eller fingre. Dette kan også inkludere seksuell kontakt.
• Man kan også tenke seg perkutan eksponering ved sprøytedeling og
fekal-perkutan eksponering ved kontaminering av narkotika eller
brukerutstyr med avføring før injisering.
Den eksponerte er ikke immun
• Den eksponerte er ikke naturlig immun (anti-HAV-positiv).
• Den eksponerte er ikke beskyttet etter vaksinasjon.
Profylakse
Så snart som mulig og innen to uker etter det sannsynlige tidspunktet
for den siste eksponeringen gis en dose HNIG. Dersom eksponering har
foregått over lengre tid, kan man gi HNIG til smittekontaktene inntil
to uker etter at indekspasienten ble syk. Beskyttelsen er høyere jo
tidligere i inkubasjons­fasen HNIG kan gis. Senere i inkubasjonsfasen
vil HNIG ofte bare mildne sykdoms­forløpet. To uker og mer etter
eksponering gir HNIG ingen beskyttelse. Testing av kontaktene for
anti-HAV før HNIG gis, vil forsinke og fordyre prosessen og anbefales
ikke.
Tabell 2. Posteksponeringsimmunisering mot hepatitt A
Personer som sannsynligvis har vært eksponert
 Husstandsmedlemmer og seksualpartnere til pasienter med hepatitt A
og eventuelt andre nærkontakter som har spist mat som pasienter har
håndtert
 Ansatte og barn i barnehager med et tilfelle av hepatitt A
 Nærkontakter til indekspasienter ved utbrudd i skoler, fengsler
eller helseinstitusjoner dersom overføring av hepatitt A-virus i
skolen, fengselet eller institusjo­nen er dokumentert
Rekvirering og betaling
Humant normalt immunglobulin til posteksponeringsimmunisering etter
retnings­linjene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra
Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen
i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen
skrives på en blå resept eller eget ark med henvisning til § 4 og
pasientens navn, fødselsdato og adresse. Som regel ønsker man å
immunisere så raskt som mulig uten å måtte vente på forsendelsen fra
Folkehelsa. Etter at indikasjonen er avklart med Folkehelsa kan man da
benytte HNIG som man har på kontoret og så etterfylle disse med HNIG
som rekvireres til den siste pasienten.
Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning
av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, §
4.
Hepatitt B
I Innledning
Hepatitt B-virus replikeres i leveren og fins i blod og blodholdige
kroppsvæsker. Viruset smitter hovedsaklig ved perkutan og
slimhinneeksponering for blod, inkludert perinatal smitte.
Inkubasjonstiden er 45-180 dager, gjennomsnitt­lig 60-90 dager.
Hepatitt B forebygges på tre måter. For det første forsøker man å
spore opp smittebærere og gi dem personlig smittevernveiledning slik
at de ikke sprer smitten. For det andre informeres befolkningen om
smitteveiene for hepatitt B. Der det er aktuelt, oppfordres det til å
bryte smittevei­ene, for eksempel ved å bruke kondom og ikke dele
sprøyter. For det tredje beskytter man de usmittede gjennom
immunise­ring.
Nedenfor gis retningslinjer for hvem som bør tilbys slik immunisering
før eller etter eksponering. Videre beskrives rutiner for rekvirering
og betaling av vaksine og hepatitt B-immunglobulin. Andre
forholdsregler mot hepatitt B-smitte omtales ikke.
II Preeksponeringsimmunisering
Til preeksponeringsimmunisering brukes vaksinasjon. Hepatitt
B-vaksinen inneholder genteknologisk fremstilt overflateantigen fra
hepatitt B-virus (HBsAg). Vanlig grunnvaksinasjon består av tre doser
som gis ved henholdsvis måned 0, 1 og 6. Antistoffnivå som gir
beskyttelse oppnås hos 50% etter en dose, over 80% etter to doser og
over 90% etter tre doser. Dose­størrelser oppgis i
paknings­vedleg­get.
Serologisk testing før vaksinasjon
Vaksinering av immune personer eller smittebærere øker ikke risikoen
for bivirknin­ger. Serologisk testing før vaksinasjon er derfor aldri
påkrevet, men slik testing kan spare unødvendig vaksinasjon av immune
personer eller smittebærere. Her blir det en avveining mellom
utgiftene til vaksinasjon og utgiftene til testing, og denne
avveiningen avgjøres av sannsynligheten for at personen allerede er
immun eller smittebærer. Dersom man forventer dårlig medvirkning av
pasienten, kan man ta blodprøve til serologisk testing samtidig som
man setter første dose.
I tillegg må man vurdere om personen skal testes serologisk som ledd i
å spore opp smittebærere og eventuelt beskytte nærkontakter. I tabell
4 er de gruppene som vanligvis bør testes før vaksinasjon, spesielt
merket.
Dersom serologisk testing før vaksinasjon er aktuelt, rekvireres
analyse for HBsAg og anti-HBc. Dersom HBsAg er til stede, er også
viruset til stede og personen er smittsom. Anti-HBc er antistoff som
er dannet som svar på tidligere gjennomgått infeksjon eller
vedvaren­de bæring av viruset. Dersom HBsAg eller anti-HBc eller begge
er positive, vil det kreve nærmere laboratorieundersøkelser. Personen
vaksineres ikke.
Tabell 3. Tolkning av analyser ved serologisk testing av en person før
hepatitt B-vaksinasjon.
HBsAg
Anti-HBc
Vaksina­sjon
Kommentarer
+
+
Nei
Personen er allerede smit­tet og må utre­des vide­re for å avklare
bærerstatus. Sann­syn­ligvis er vedkommende bæ­rer.
+
-
Nei
Personen er i inku­basjonsfasen av hepa­titt B og må følges opp for å
avklare om vedkommende blir bærer.
-
+
Nei
Personen er allerede smit­tet og må utre­des vide­re for å avklare
bærerstatus. Sann­syn­lig­vis er vedkommende ikke smitte­bærer.
-
-
Ja
Det er ikke holdepunk­ter for at personen noen gang har hatt hepatitt
B.
Målgrupper for vaksinasjon
Insidensen av hepatitt B er til vanlig lav i Norge. Hepatitt
B-vaksinen skal bare tilbys personer som er særlig utsatt for smitte.
Valget av gruppene som tilbys vaksine, bygger på kunnskap om virusets
smittemåter, utbredelsen av hepatitt B i Norge og andre land og
mulighetene for å bli eksponert.
Tabell 4. Målgrupper for hepatitt B-vaksinasjon.  betyr at personene
vanligvis bør testes før vaksinasjon (se ovenfor).
A Personer med langvarig omgang med kjente kroniske smittebærere*
 Nyfødte barn av kroniske smittebærere
 Medlemmer av samme husstand som kroniske smittebære­re
 Seksualpartnere til kroniske smittebærere
 Barn i familiedaghjem eller barnehageavdeling med kroniske
smittebærere under 3 år
 Beboere i samme bofellesskap som psykisk utvi­klingshem­mede
kroniske smittebæ­rere
* Indikasjonen gjelder omgang med kroniske smittebærere. Dersom
personer med akutt hepatitt B forventes å neglisjere den personlige
smittevernveiledningen og dermed kan utgjøre en smittefare for f.eks.
seksualpartnere og husstandsmedlemmer, kan legen i samråd med
Folkehelsa vurdere om det er indikasjon for umiddelbar vaksinasjon av
disse personene.
B Andre særlig smitteutsatte personer
 Stoffmisbrukere
 Menn som har sex med menn
 Prostituerte
C Personer med utenlandsk bakgrunn
 Personer under 25 år med foreldre som er født i land utenfor
lavendemisk område
 Spedbarn av foreldre fra land utenfor lavendemisk område
Barn og ungdom med utenlands bakgrunn bør vaksineres fordi de normalt
har større risiko for å bli eksponert for hepatitt B enn andre
personer i Norge. Dette med mindre de kan dokumentere at de allerede
er fullverdig vaksinert. Barn med utenlandsk bakgrunn vil antakelig
oftere oppholde seg i husstander med kroniske bærere. Ungdom med
utenlandsk bakgrunn vil antakelig oftere velge seksualpartner med
bakgrunn fra sitt eget opphavsland utenfor lavendemisk område og
derfor med større risiko for å være bærer.
D Personer med visse sykdommer eller tilstander som gjør dem mer
utsatt for hepatitt B eller dens konsekvenser
*
Pasienter som har kronisk nyresvikt
*
Pasienter som har kronisk leversykdom
 Pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig
krever behandling med blod eller blodprodukter
 Personer med Downs syndrom
E Personer som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge
*
Studenter i medisin, operasjonssykepleie, anestesisykepleie,
intensiv­sykepleie, jordmorfag, odontologi, tannpleie og
bioingeniørfag.
Serologisk testing etter vaksinasjon, revaksinasjon
For å undersøke om den vaksinerte er blitt beskyttet, måles anti-HBs
om lag tre måneder etter siste dose. Dette er antistoffer som dannes
mot overflate­proteinet HBsAg, altså vaksine­antigenet. Formålet med
undersøkelsen er å kontrollere om personen er beskyttet.
Tabell 5. Tolkning av analyser ved serologisk testing etter hepatitt
B-vaksinasjon.
Anti-HBs
Tolkning
> 100 IU/l
Personen er langvarig beskyttet. Revaksinasjon med én dose etter ti
år.
10 - 100 IU/l
Personens beskyttelse kan være kortvarig. Revaksinasjon med én dose
etter ett-to år, og én dose ti år etter dette igjen.
< 10 IU/l
Det er usikkert om personen er godt nok beskyttet. Gi straks en fjerde
dose, vent tre måneder og mål anti-HBs på ny. Dersom nivået fremdeles
er under 10 IU/l, startes tre-dose-vaksi­nasjon på nytt slik at den
fjerde dosen reg­nes som den første dose. Dersom tilfredsstillende
nivå ikke er oppnådd etter seks doser, er videre vaksinasjon antakelig
nytteløst.
Rekvirering og betaling
Vaksine til preeksponeringsimmunisering av gruppene ovenfor rekvireres
av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere
vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med
retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark
og må inneholde indikasjonsangivelse eller bokstav for målgruppe,
henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse.
Vanligvis rekvireres alle tre doser samtidig.
I noen situasjoner ønsker legen å vaksinere en pasient umiddelbart
uten å måtte vente på forsendelsen fra Folkehelsa. Etter at
indikasjonen er avklart med Folkhelsa kan man da benytte vaksiner som
tidligere er rekvirert til andre pasienter og så etterfylle disse med
vaksiner som rekvireres til den siste pasienten.
Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning
av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, §
4.
For personer i målgruppe B og D hvor det er indisert med både hepatitt
A- og hepatitt B-vaksinasjon kan den kombinerte hepatitt A+B-vaksinen
være et alternativ.
III Posteksponeringsimmunisering
Hepatitt B-immunglobulin (HBIG) inneholder høytitret anti-HBs som er
fremstilt av humant plasma fra immune personer. HBIG brukes til
profylakse mot infeksjon etter eksponering. HBIG gis alltid sammen med
en hurtigserie av vaksine. En slik hurtigserie består av en dose ved
0, 1 og 2 måneder og en dose ved 12 måneder for å gi
langtidsbeskyttelse. Dosestørrelser oppgis i pakningsvedlegget.
Eksponering
Med eksponering menes en hendelse som kan føre til smitte. Følgende
forutset­ninger må være oppfylt for at en hendelse kan føre til
hepatitt B-smitte:
Virus er til stede
• Smittekilden må være HBsAg-positiv (eller HBV-DNA-positiv). Dersom
kildens status er ukjent og ikke raskt kan avklares (f.eks. ved
testing for HBsAg), må sannsyn­lighe­ten for at kilden er
smitteførende vurderes utfra kjennskap til forekomst av hepatitt
B-virus i Norge.
• Virus er til stede i følgende kroppsvæsker (etter synkende
konsentra­sjon): blod, sårvæske, sæd og cervixsekret. Spytt uten
blodtilblanding regnes vanligvis ikke som smitteførende­.
Sprøytespisser som er kastet i naturen eller på andre uforsvarlige
måter regnes alltid å komme fra stoff­mis­brukere, og disse må regnes
som smitte­førende. Virus kan overleve iallfall en ukes tid utenfor
krop­pen. Det er i praksis ikke mulig å un­dersøke om blodrester i
sprøyter innehol­der virus.
Viruset har en smittevei og inngangsport
• Perkutan eksponering ved stikk på nål eller annen skarp gjenstand,
eller et bitt som forårsaker blødning.
• Mukokutan eksponering ved kontaminering av øye, munnslimhinner eller
skadet hud. Dette inkluderer eksponering av barn i fødselskanalen.
• Seksuell eksponering ved ubeskyttet samleie.
Den eksponerte er ikke immun
• Den eksponerte er ikke smittebærer.
• Den eksponerte er ikke naturlig immun.
• Den eksponerte er vaksinert mot hepatitt B, men med usikker
beskyttelse.
I praksis er det indikasjon for posteksponeringsimmunisering i tre
situasjoner:
• Stikkskade med HBsAg-positivt blod eller søl av slikt blod på
slimhinner eller skadet hud. For praktiske formål må uforsvarlig
henslengte sprøytespisser regnes å inneholde HBsAg-positivt blod.
• Seksuell eksponering for HBsAg-positiv person.
• Perinatal eksponering av barn født av HBsAg-positiv mor.
Profylakse
Stikkskader, slimhinneeksponering og seksuell eksponering
Førstehjelp ved stikk eller bitt består i å rense såret og skylle med
rikelig vann. Ved eksponering på øyne skylles også. Deretter kontaktes
lege for vurdering av indikasjon for posteksponeringsimmunisering.
Så raskt som mulig og innen 48 timer etter stikkskade,
slimhinneeksponering eller seksuell eksponering gis profylaktis­k
behandling (tabell 6). Etter 48 timer er ikke HBIG effektivt. Da gis
bare vaksine. Det er som regel ikke tid til å undersøke om den
eksponerte er bærer, naturlig immun eller vaksinert ved hjelp av
serologisk testing.
Så tidlig som mulig undersøkes den eksponerte med henblikk på HBsAg
(nullprøve). Seks måneder etter eksponering tas en ny prøve til
analyse for HBsAg for å se om vedkommende likevel er blitt smittet.
Etter fullført vaksinasjon anbefales måling av anti-HBs for å vurdere
eventuelt behov for ytterligere vaksinedoser.
Tabell 6. Posteksponeringsimmunisering mot hepatitt B (utenom
perinatal eksponering)
Den eksponerte
Tiltak dersom kilden sik­kert eller sann­synlig er HBsAg-posi­tiv
(Uforsvarlig henslengte sprøytespisser regnes i praksis å komme fra
HBsAg-positive stoffmisbrukere.)
Vaksinas­jons­status
Anti-HBs målt om lag tre må­neder etter grunn­vaksina­sjo­nen eller nå
Ikke vaksi­nert
-
HBIG straks og full hurtig­vaksinasjon (måned 0, 1, 2 og evt. 12)
Én dose
-
To doser
-
HBIG og én dose vaksine straks
Tre eller flere doser
< 10 IU/l
HBIG og én dose vaksine straks
> 10 IU/l, men
< 100 IU/l
Én dose vaksine straks
Perinatal eksponering (profylakse til nyfødte av HBsAg-positive mødre)
Hepatitt B-virus kan smitte fra mor til barn i perinatalperioden.
Hepatitt B-immunglobulin og vaksine kan redusere faren for at barnet
blir bærer fra over 90% til under 5%.
Umiddelbart etter fødselen gis HBIG og første vaksinedose til den
nyfødte på to ulike steder etter at huden er tørket ren for blod og
desinfisert med 70% sprit. Senere gis en dose vaksine ved måned 1, 2
og 12, til sammen fire doser vaksine.
Tolv til femten måneder etter fødselen anbefales en prøve til analyse
for HBsAg for å se om barnet likevel er blitt smittet. Etter fullført
vaksinasjon anbefales måling av anti-HBs for å vurdere eventuelt behov
for ytterligere vaksinedoser.
Barnet kan ammes hele tiden dersom regimet ovenfor følges.
Rekvirering og betaling
Vaksine og hepatitt B-immunglobulin til posteksponeringsimmunisering
etter retningslinjene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra
Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen
i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen
skrives på en blå resept eller eget ark og må inneholde
indikasjonsangivelse ( for eksempel "post­eksponering" eller
"nyfødt"), henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og
adresse.
Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning
av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, §
4.
‑ 12 ‑